Romantikken (1800-tallet)...

Romantikken blir sett på som en reaksjon eller et opprør mot opplysningstidens følelsesforakt og strenge fornuft, der de intellektuelle konsentrerte seg om samfunnsvitenskaplige, filosofiske og sosiale forhold og alt dreide seg om et felleskap. Man kan også si at romantikken var en måte å møte den nye teknologiske tidsalder på.

Før romantikken prøvde kunstnerene å etterligne virkeligheten, å ¨speile¨ virkeligheten. Den romantiske dikningen er derimot et produkt av kunsterens egen skapelseskraft og forholder seg ikke til ¨mimesis¨ - som tidligere kunstnere hadde latt seg begrense/styre av. Det er poetens indre som er den romantiske diktningens lyskilde. Kuntneren sees på som en forvalter av skjønnhet og guddommelige ideer. En som fremstiller en renere form for sannhet eller en ¨sannere sannhet¨ i form av et ikke-logisk ressonement. Det guddommelige er altså en renere sannhet enn den sannheten som fremkommer av et logisk ressonement. Kunsteren ble først sett på som kunstner gjennom meritten av sitt eget geni. Kunstneren var med andre ord et geni som kunne videreformidle det vakre han kunne se for sitt indre øye, men som ikke nødvendigvis gjenspeilet virkeligheten, og derfor kunne være gjemt for almennheten. Romantikerens yndlingssjanger var lyrikken, som ofte blir brukt for å uttrykke sterke følelser. Romantikerne dyrket naturen. De trodde at naturen var gjennomsyret av en ånd(verdenssjelen), noe guddommelig.

Samuel Coleridge, William Wordsworth, (engelske), Johan Wolfgang von Goethe og Friedrich Hölderlin (tyske) var blandt de fremste romantiske dikterene. England og Tyskland var de landene hvor romantikken hadde lengst levetid og gjorde sterkest inntrykk. I Norge hadde vi Henrik Wergeland, et lidenskapelig og sensasjonssøkende lyrisk geni.


Kilder:
http://www.german.leeds.ac.uk/RWI/2002_03project1/text/webintroduction.htm
http://noddi.com/ROMANTIKKEN.htm
http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/fuv/gullato/romantikken.htm