Tristan og Isolde - et sammendrag

Romanen ¨Tristan og Isolde¨ (på nynorsk ¨Soga om Tristram og dronning Isond¨) er en av de mest kjente kjærlighetshistoriene i den europeiske litteraturen. I tillegg er det den aller første romenen som ble skrevet på norsk, hvilket skjedde i år 1226. Forfatteren av verket, en ukjent mann ved navn Thomas, skal trolig ha vært knyttet til det engelske hoffet hos kong Henrik 2. av England. Henrik 2. hadde forøvrig godt vennskap til den norske kongen i datiden, nemlig Håkon Håkonsson.

Spekulanter tenker seg at kong Håkon har fått et håndskrevet eksemplar av versromanen om Tristan og Isolde i bryllupsgave fra den engelske kongen, da han giftet seg med Margrete Skulesdotter i Bergen, 1225. Det sies at kong Håkon var en forstandig og måteholden mann som var rik på lærdom. Det å være lærd var på denne tiden et symbol på status. Svært mange var derfor opptatt av å få seg en utdannelse og lærte å lese og skrive latin. Man tror at dette var en bidragsytende faktor for at Tristan og Isolde ble en suksess i Norge.

Det var Tristan og Isolde som først introduserte det norkse folk for det en kaller høvisk litteratur. Høvisk litteratur handler om livet blandt adelsfolket og ridderne i Vest-Europa, og oppstod ca i år 1100. På denne tiden og frem til 1200-tallet var det Frankrike og England som stod Norge nærest, rent kulturellt. Derfor kom den høviske litteraturen trolig til Norge allerede da. På denne tiden var det vanlig å gjøre endringer i verkene man oversatte. Tristan og Isolde var inget unntak.

Fortellingen og Tristan og Isolde ble for første gang presentert i en opera i år 1865. Komponisten av denne forestillingen var den berømte Richard Wagner. I 2001 ble det påpekt at Tristan og Isolde ikke fantes på moderne norsk. Dette er nå gjort noe med, og romanen finnes i dag på nynorsk.

Forfatteren av artikkelen, Magnus Rindal hevder at årsaken til at romanen ikke har fått sin fortjente plass i den norske litteraturhistorien, er at det på 1200-tallet var av stor viktighet å peke på den diktingen som var med på å fremtille Norge som en fremstående kulturnasjon, og at edda- og skaldediktning, islendigesagaene og historieverkene var de som fikk mest oppmerksomhet.